Her finner du forklaringer på ord og uttrykk som benyttes av oss som jobber med frø, korn og planter i bruksgenbanker.
Bevaringsverdige sorter er gamle sorter eller landsorter som er vurdert å ha en viss interesse for markedet å bevare og bruke. For å bli godkjent må sorten ha et kjent opprinnelsesområde og en beskrivelse. Det er ikke bare norske sorter som er godkjente bevaringsverdige sorter, for eksempel er vårhveten Diamant II godkjent som bevaringsverdig sort fordi den ble mye dyrket i Norge fra 1940-tallet og er også i dag interessant i økologisk kornproduksjon.
Bruksgenbanker er opptatt av å få frø ut til bonden eller andre som vil produsere planter og planteprodukter for salg. Norsk bruksgenbank sender ut korn til bønder, forskere og andre som vil prøve ut gamle kornsorter som ikke er tilgjengelig gjennom vanlige markedskanaler. Gjennom Solhatt er det mulig å få tak i frø fra gamle grønnsakssorter, som ellers bare er bevart i en genbank.
Emmer er en krysning mellom viltvoksende enkorn og en gressart, og ble først dyrket i områdene øst for Middelhavet. Emmer vokser også vilt, men den vi dyrker har større korn og beholder skallet sitt etter modning. Emmer er et næringsrikt korn som gir et mørkere brød. Som enkorn har det lavt innhold av gluten, og egner seg best til baketeknikker med kaldheving og surdeig.
Enkorn er ansett som den eldste kornsorten i verden og var i utgangspunktet viltvoksende. Selv uten avanserte teknikker for planteavl kan bonden over tid påvirke egenskapene for eksempel ved å beholde de største kjernene som såkorn. Kultivert enkorn har i dag større kjerner enn ville sorter av enkorn, og har et hardt skall rundt kornet som gjør det enklere å høste. Selv om enkorn har et høyt innhold av proteiner, er det vanskelig å bake med fordi innholdet av gluten er lavt. Derfor blir enkorn mest brukt sammen med annet mel med bedre bakeegenskaper. Mel fra enkorn er gulere fordi det har et høyt innhold av betakaroten, og smaken er beskrevet som nøtteaktig og aromatisk (kilder: wikipedia og norsk urkorn).
Frøavl er det samme som frøproduksjon, men brukes av profesjonelle frøprodusenter som dyrker planter med mål om å produsere frø. Frøavl innebærer ofte en streng seleksjon av plantene som lager frø, det vil si at man velger ut de plantene som er mest typiske eller har spesielle egenskaper man vil videreføre, som for eksempel størrelse eller farge. For å lage frø må planten først blomstre. Også kornplantene blomstrer, selv om blomstene ikke er spesielt synlige. Noen planter er to-årige og blomstrer og lager frø først på det andre året. For å få frø av to-årige planter må de dermed dyrkes over to sesonger. Eksempler på to-årige planter er løk og kålrot.
Genbanker tar vare på genetisk materiale slik at det skal være tilgjengelig både for bruk nå og for ettertiden. For planter gjelder dette som oftest frø, og mange genbanker har små mengder frø tilgjengelig for forskning og andre som vil ta disse i bruk. For planter som ikke formeres gjennom frø, for eksempel potet, må genbanken ta vare på levende plantemateriale. Det finnes også klonsamlinger av gamle eplesorter, rosesorter og andre flerårige urter, busker og trær, for de artene som må bevares som planter.
Gå i stokk er når planten lager en eller flere blomsterstengler som bærer blomster og senere frø. Når vi produserer frø ønsker vi at planten skal gå i stokk, men ellers er det ikke ønsket fordi mange grønnsaker ikke lenger er like gode. To-årige planter vil som regel ikke gå i stokk første sommeren.
Landhvete er en betegnelse på en gammel hvetesort som ble dyrket i et område over lang tid. Landsort eller landrase er andre betegnelser som brukes på andre arter og som betyr det samme. Landsorter blir til ved at en sparer såkorn eller såfrø fra egen avling år etter år. Ved å spare på de største frøene eller fra planter som holdt seg friskere enn andre, vil sorten over tid bli bedre og tilpasse seg stedet den vokser på. Landsorter har ofte større genetisk variasjon enn sorter som er foredlet, noe som også kan sees på kornet ved at noen aks har bust eller forskjellige fargenyanser.
Landsort eller landrase er betegnelser for svært gamle sorter som har blitt dyrket over lang tid i samme område ved at de som dyrket dem tok var på frø hvert år for å så på nytt. Landsorten tilpasset seg dermed de klimatiske forholdene i området den ble dyrket på. Landsorter ofte har høyere genetisk variasjon enn foredlede sorter, noe som ofte er synlig på for eksempel akset.
Norsk offisiell sortsliste viser de sortene som er godkjente for sertifisert produksjon av såvarer og settepoteter i Norge. For at en ny plantesort skal godkjennes, må den først bestå en «nyhetsprøve». Denne prøven sjekker at sorten kan skilles fra andre sorter, at den er ensartet og stabil i sine egenskaper. På sortslista finnes også godkjente bevaringsverdige sorter og tradisjonssorter av grønnsaker som har eget regelverk for godkjenning.
Oppformering av frø betyr at en begrenset mengde frø dyrkes slik at man sitter igjen med en større mengde frø. Ett korn vil ofte gi 10-20 nye korn, mens ett grønnsaksfrø kan gi flere hundre nye frø. Oppformering av korn vil dermed ta mye lengre tid enn noen grønnsaker. Når man får frø fra en genbank, er det som regel i en liten mengde som krever oppformering før man går videre til testing, storskala produksjon eller salg.
Pollinering eller bestøvning er at pollen fra en blomst befrukter samme eller en annen blomst. Dette er nødvendig for at planten lager frø. Noen planter er selvpollinerende, det vil si at pollenet kommer fra samme blomst. Dette gjelder blant annet korn, erter, bønner og tomat. Krysspollinering betyr at pollenet kommer fra en annen blomst, oftest fra en annen plante. Planter som har krysspollinering har ofte mekanismer som hindrer selvpollinering, og er avhengig av at pollenet spres med vind eller med insekter, særlig bier og humler. For arter som krysspollineres, er det i frøavl viktig å holde forskjellige sorter langt nok fra hverandre eller i isolasjon, og at ville slektninger i noen tilfeller også kan pollinere sorter vi ønsker å rendyrke.
Sortsforedling eller planteforedling betyr å skape nye sorter med bedre egenskaper. Den eldste og enkleste metoden går ut på å velge ut enkelte planter fra en populasjon som viser de egenskapene som ønsker, og ta frø for å oppformere disse. En slik seleksjon foregår ofte over flere år for å rendyrke enkelte egenskaper, og er avhengig av at utgangspunktet har en viss variasjon. Etter hvert gikk planteforedlerne over til kryssingsforedling, der en kunne forene gode egenskaper fra to sorter.
Spelt er antakelig en kryssing mellom emmer og en svært gammel og primitiv hvetesort. For Norden har spelt vært en viktig matplante og vært dyrket i mer enn 4500 år. Etter hvert tok hvete over, antakelig fordi avlingen til hvete kan være tre til fire ganger større enn for spelt, selv om spelten er mer robust og mindre næringskrevende. Spelt har et hardt skall rundt kornet, som må fjernes før det blir malt til mel. Også spelt har et lavere innhold av gluten enn moderne hvete, og bør bakes på en mer skånsom måte.
Stamfrøavl bygger på et strengt utvalg av planter med de rette egenskapene, for eksempel størrelse eller lagringsevne. Med utgangspunkt i en lovende sort lager man en stamme som over flere år gjennomgår en seleksjon på ønskede egenskaper. Denne frøavlen gir utgangspunkt for oppformering av frø i større skala til salg, som kalles bruksfrøavl.
Tradisjonssorter av grønnsaker er gjerne gamle sorter som har blitt utviklet for dyrking under særlige klimatiske, jordbunnsmessige eller dyrkningstekniske forhold. De er ikke lenger noen stor kommersiell produksjonsverdi, men er likevel etterspurt av markedet og kan selges som sertifisert såvare. I 2024 var det tre tradisjonssorter på sortslisten: Sukkererten tidlig grønn sabel og tomatsortene Norderås busk og Ansofs gule.
Urkorn er en samlebetegnelse for de tre kornartene enkorn, emmer og spelt. Begrepet brukes også om gamle uforedlede sorter eller landraser, slik som svarthavre og svedjerug.
