Helt siden vi begynte å dyrke grønnsaker har vi måttet ta vare på frø for å så på nytt neste år. Fra før middelalderen var det nepe og kålrot norske bønder dyrket av grønnsaker og de fleste sørget for frø til seg selv. Enkelte bønder reiste kanskje rundt i bygdene og solgte sitt overskudd av frø, men ellers var frøavlen basert på det den enkelte bonde tok vare på. Noen ganger var det nok tilfeldig hvilke planter som ble brukt til frø; noen brukte de største og fineste røttene til mat, mens de små «var alltid gode nok til Frø»[1].
Finner du noen fremmede ord i artikkelen? Her finner du forklaring på ord og uttrykk vi bruker i Norsk Bruksgenbank.
Klosterhager og utenlandske gartnere
I klosterhagene som vokster fram på 11 og 12-hundretallet ble det dyrket krydderurter, medisinplanter, grønnsaker og frukt. Senere, fra 1600-tallet, var det hager ved slottsgårdene, og embedsmenn og andre rike borgere hadde hager for egen hygge og produksjon. Danske og tyske gartnere ble ofte hentet inn for å stelle hagene, og de hadde med seg frø fra hjemlandet.
Den første norske hagehåndboka, «Horticultura», ble utgitt i 1694 av Christian Gartner, opprinnelig fra Tyskland men som arbeidet som gartner og frøhandler i Trondheim. Gartner skal ha innført og prøvd ut mange forskjellige grønnsaks-, krydder- og prydplanter for å se hva som passet i det trønderske klimaet. I boka omtaler han også frøavl, men påpeker at det dessverre er vanskelig i det trønderske klimaet, bortsett kål, nepe, karse og pastinakk[ii].
Handelsgartnerier og den første bok om frøavl
Tidlig på 1800-tallet ble flere handelsgartnerier etablert, som også satte i gang frøavl av flere grønnsaker. Frøavl var også en del av instruksen i opplæring av nye gartnere[iii]. En av de eldste handelsgartneriene ble etablert i 1799 av Johan Olsen, og utgav Norges første hagefrøkatalog i 1834. På den tid drev Olsen egen frøavl av sukkerert.
Olsen skal ha gjort strenge utvalg i sin frøavl, og samarbeidet med botaniker og professor Fredrik Christian Shübeler i frøavlsarbeidet. I 1889 utga Schübeler boka «Frøavl i Norge». Denne boka beskriver i detaljer hvordan man dyrker og velger ut planter for å få de beste frøene. Blant annet minner ham leseren om at alle kåltyper er så nært beslektet at ved frøproduksjon må de dyrkes minst 300 meter fra hverandre for å unngå å få «verdiløse mellomformer»[iv].
Import og konkurransedyktige norske frø
Selv om norsk frøproduksjon økte på 1800-tallet, var norsk grønnsaksproduksjon avhengig av import av frø. Vår korte vekstsesong gjør frøavl utfordrende siden en del frø trenger lang tid til modning, blir utsatt for sykdom og modner dårlig i vått høstvær. Dessuten var frøavl i andre Europeiske land både større i omfang og bedre organisert, og frøhandlere i Norge importere frø både fra Danmark, Tyskland, Nederland, Frankrike og Storbritannia.
Likevel var interessen for frøavl i Norge stor, og gartner Auensen på Bastø påpekte at frøavl var en svært lønnsom bruk av dyrka mark og at norskavlet grønnsaksfrø både hadde bedre spiredyktighet, ga mere hardføre planter og større avling![v]
Krigstid og satsning på norsk frøavl
Under første verdenskrig stoppet all frøimport nesten helt opp og dette satte for alvor fart i norsk frøavl. Frøavlere fikk økonomisk støtte og en egen Frøkomite ble opprettet for å organisere frøavlen på de viktigste jord- og hagebruksvekstene. Totalt ble det avlet frø på over 30 ulike grønnsaksslag, men nepe, erter og kålrot var de klart største. I 1921 ble det produsert hele 96 tonn grønnsaksfrø, inkludert rotvekster som kålrot og nepe[vi].
Statskonsulent for hagefrøavl, G. Gulli, både utga bøker og informasjon om frøavl, og mente at norsk frøavl ikke var så vanskelig som man skulle tro. Dessuten var han med på å sette ambisiøse mål for norsk frøavl som måtte gi frø av høy kvalitet og av stammer som viste seg å fungere godt i Norge[vii]. Dermed startet en systematisk stamfrøavl som sikret grønnsaksfrø som var tilpasset norske forhold. Hodekålsorten Mikeli ble utviklet på 1930-tallet, selv om den ikke ble offisielt godkjent før i 1973[viii]. En del av disse sortene som etter hvert ble fornorsket er nå tatt vare på i den Nordiske genbanken NordGen.
Billige importerte frø
I mellomkrigstiden hadde mange frøfirmaer norske frø, og særlig frø fra norske stammer og norsk stamfrøavl var etterspurt av forbrukerne. Likevel var utenlandsk frø fra store frøavlere såpass mye billigere at norske frøavlere kjente på konkurransen. Danske frøfirma skal ha «dumpet» sine overskuddsfrø i Norge[ix].
I tillegg gav ikke alltid Norsk frøavl de beste resultatene heller, det hendte at spiredyktighet ble dårligere enn forventet eller at vinterlagring av to-årige grønnsaker slo feil. For å lempe på risikoen med det norske klimaet ble det også forsøkt å sende norske stamfrø til utlandet for bruksfrøavl, uten at det ble noen stor suksess. I årene rett før andre verdenskrig var norsk frøavl derfor på tilbakegang.
Ny krig og ny satsning
Under andre verdenskrig ble det igjen vanskelig å få tak i en del hagebruksfrø, og tiltak ble satt i verk for å øke norsk produksjon. Av de store kulturene for norsk frøavl, nepe og kålrot, var det i 1941 kun 2 og 3 prosent av behovet som ble dekket av norsk produksjon[x].
Astrid Frisak utgav i 1943 boka «Frøavl av grønnsaker og rotvekster», der hun igjen trekker fram betydningen av norske frø av høy kvalitet for bedre avling. For at norsk frøavl skulle bli lønnsomt, mente Frisak at det var viktig å ta i bruk rasjonelle metoder, maskiner og storskala produksjon. Hun ønsket også å styrke stamfrøavlen og planteforedlingsarbeidet. I tillegg trengtes det kompetanse; frøavleren må være «ytterst nøyaktig og samvittighetsfull og svært tålmodig» og med «et skarpt blikk for detaljer»[xi].
Norsk frøavl og sortsutvikling skjøt fart
I 1950-årene økte frøavlen i Norge og norskavlet frø dekket nesten hele behovet for ert- og bønnefrø, en stor andel av rødbetefrø og ca 80 prosent av hodekålfrø. Særlig var norskavlede frø av vinterkål ettertraktede. Norsk sortsutvikling tok også ordentlig fart, med Statens forskningsstasjoner, frøhandlere og privatpersoner gjorde utvalg og krysset sorter.
For eksempel ble det utviklet egne sorter for forskjellige deler av landet. Blåtopp Kvithamar ble utviklet på Kvithamar forskningsstasjon for vinterkåldyrking i Trøndelag og godkjent som sort for første gang i 1951. Hodekålsorten Omd ble laget til de beste klimatiske områdene i Nord-Norge, men ble også brukt mye i Trøndelag og andre regioner[xii].
På Norges Landbrukshøgskole arbeidet planteforedlere med utvikling av en norsk tomatsort for frilandsproduksjon. Flere kryssinger ble laget og prøvedyrket, og i 1955 sendte professor i grønnsaksdyrking A.R. Persson ut busktomatsorten Norderås busk på markedet. Frilandsproduksjon av tomat tok ikke av i Norge, men for hobbydyrkere og småskala produsenter er sorten fortsatt aktuell fordi den er tidlig, robust og er smakfull.
Sortsforedling tilpasset norske forhold
Norsk sortsforedling fortsatte utover 60, 70 og 80-tallet med flere nye norsk sorter. Næringen ønsket sorter som var godt tilpasset norske forhold og var spesielt opptatt av tidlighet og god avling. Den gule kepaløksorten Laskala ble utviklet på 70-tallet på Statens forskningsstasjon Landvik i Grimstad. På kort tid og med relativt små ressurser klarte foredlerne å lage en sort som etterkom næringens ønske om tidlig avling og god lagringsdyktighet, og sorten ble raskt tatt i bruk.
Sent på 80-tallet kom brytsukkererten Aslaug, som var utviklet av Marie Bragdø-Ås, professor ved NLH. Utgangspunktet var gammelt foredlingsmateriale fra 1920-tallet.
Norsk frøsenter for eng- og rotvekstfrø
Etter avtale med Landbruksdepartementet i 1978, åpnet Norges Vel en egen stamsædsentral på Hellerud gård. Fra åpningen i 1980 hadde Norsk frøsenter ansvar for å organisere og gjennomføre stamsædavl av eng- og rotvekstfrø på landsbasis. Det ble også utredet muligheter for eksport av norsk sortsmateriale.
Men på 90-tallet måtte norsk frøavl igjen gi etter for utenlandsk konkurranse. Statsstøtten til norsk stamfrøavl forsvant, og nedleggingen av Norsk frøsenter på Hellerud gård i 2000, representerer slutten på norsk sortsutvikling og frøavl.
Internasjonale sorter for industrialisert grønnsaksproduksjon
Store, internasjonale frøfirmaer utvikler stadig nye sorter som egner seg for industrialisert grønnsaksproduksjon. Ofte er dette såkalte F1-hybrider, som gir ekstra frodige og livskraftige planter, men som ikke vil gi frø som ligner seg selv i neste omgang.
Når du kjøper norske grønnsaker i butikken i dag, har de som regel opprinnelse i utenlandske frø. Et hederlig unntak er kålrot, med sorten Vigod som ble godkjent i 2003 og Neve som kom i 2016. Frø av disse sortene produseres fortsatt i Norges og utgjør mesteparten av norsk kålrotproduksjon.
Solhatt gjenopptok norsk frøavl
I 2012 startet frøfirmaet Solhatt med egen frøavl, og satser på gamle norske sorter som ikke hadde vært tilgjengelig på mange år. Takket være Solhatts innsats har vi i dag tilgang til sortene som ble utviklet spesielt til norske forhold og til de forskjellige norske regionene. Det gir oss også et større mangfold å velge fra, både som dyrkere og forbrukere.
Her finner du oversikt over norske kulturarvsorter fra Solhatt.
KILDER:
[1] Bremer, A. H., Gøhrn, C., Moen, O. & Gréen, S. 1945-1948. ”Havefrøavl”, i A. Pedersen (red.), Nordisk Illustreret Havebrugsleksikon. København: G. E. C. Gad, bd. 2, s. 61
[ii] Balvoll, G. og Weisæth, G. 1994. Horticultura. Norsk hagebok frå 1694 av Christian Gartner. Oslo, Landbruksforlaget.
[iii] Nielsen, S.E. u.å. Frøavl og frøhandel i Norden før 1950. Kapittel 11, s. 46-53. Tilgjengelig fra: http://degamlesorter.dk/wp-content/uploads/2019/03/Kapitel-11_SE_K%C3%B8kkenurter_Fr%C3%B8avl-og-fr%C3%B8handel-i-Norden-f%C3%B8r-1950_s.-46-53_x.pdf
[iv] Solberg, Svein Ø. 2017. Frøavl av grønnsaker og urter: En gjennomgang av bøkene til Schübeler og Frisak. Artikkel på Agropub: https://www.agropub.no/fagartikler/froavl-av-gronnsaker-og-urter-en-gjennomgang-av-bokene-til-schuebeler-og-frisak
[v] Smith, J. 1910. ”Av norsk havefrøavls historie”, Norsk Havetidende, 25. årg., s. 252
[vi] Bratberg, E. u.å. Frøavl av grønnsaker. Tilgjengelig fra: https://kvann.no/wp-content/uploads/2019/11/froeavlavgroennsakerebratbergtilweb.pdf
[vii] Nielsen, S.E.
[viii] Bratberg, E. u.å. Beskrivelse av gamle kål- og kålrotsorter. Tilgjengelig fra: https://www.nibio.no/tema/mat/plantegenetiske-ressurser/nytteplanter-i-norge/hagebruksplanter/gronnsakssorter/hodekal/_/attachment/inline/6ded7719-8105-409a-8bca-8579e25d084c:624e825538765784adb1cdc1341055fb4428e2ef/Beskrivelse%20av%20gamle%20k%C3%A5l-,%20k%C3%A5lrot%20og%20nepesorter%20med%20norsk%20opphav_Even%20Bratberg..pdf
[ix] Nielsen, S.E.
[x] Frisak, A. 1943. Frøavl av grønnsaker og rotvekster. Oslo: Grøndahl og Søns forlag.
[xi] Frisak, A. 1943.
[xii] Bratberg, E. u.å. Beskrivelse av gamle kål- og kålrotsorter
